Rindal IL
Bildegalleri
En "St.Olav"-debutant sin opplevelse
Vi har vært så heldige å få tillatelse til å legge Henne sin gode artikkel om sin debut i St.Olavsloppet, som står i bladet Friidrett nr 4-02, på nett. Henrik Aasbø, som han heter der, er redaktør i bladet. Han har skrevet enda mer om St.Olavsloppet, men de som vil lese om det, kan kjøpe bladet. Artikkelen, som forøvrig gir Rindals-Troll en god porsjon reklame, beskriver følgende "faser": Fra sofagris (Hennes egne ord) til mosjonist. Kanskje er det du som debuterer på St.Olavsloppet neste år?????????
Slo til på et knalltilbud...
Jeg fikk et knalltilbud, og slo til. Når jeg først skulle stille til start, var det slett ikke tilfeldig at jeg løp for Rindals-Troll i St. Olavsloppet.
Friidretts redaktør har altså debutert i friidrett i en alder av 45 år. På tide, mente mange. I hvilken øvelse, var det noen som diskret ville vite. Andre spurte mer direkte: Hvilken vektklasse?
Svaret er at jeg løp en etappe på 11,2 kilometer på Rindals-Trolls tredjelag (”koffertlaget”) under årets St. Olavslopp. Her er alle vektklasser med. Motivasjonen er todelt: Jeg er full av beundring for det løpermiljøet dette lille laget har bygd opp på et par tiår, og jeg synes dette arrangementet representerer en flott blanding av god reklame for friidrett, samt miljø og sosialt samvær som ramme rundt noen flotte idrettsprestasjoner.
Jeg er født og oppvokst i Rindal, men flyttet ut på slutten av 1970-tallet. På den tiden fantes det ikke noe friidrettsmiljø i bygda med litt over 2000 innbyggere. Det hersket en uskreven regel i kommunen og idrettslagene om at man skulle gå på ski om vinteren (bortover-ski, vel å merke!) og spille fotball om sommeren. Jeg husker godt at tanker og forslag om å få til et alpinanlegg eller bygge en idrettshall (les: håndballhall) falt på steingrunn. Heller ikke forslaget om å avholde et Rindalsmesterskap på skøyter en vinter det var fin is og stor stemning på Igeltjønna nær sentrum, falt i god jord.
Har et miljø
Derfor ser jeg også for meg at Tor Jarle Bolme og noen andre ildsjeler må ha møtt en del motbør etter at de omtrent på den tiden jeg flyttet derfra, begynte å etablere et friidrettsmiljø. Det er rundt ti mil og en ferge til nærmeste bane med fast dekke, så det måtte i all hovedsak bli lange løp utenfor bane. At laget i mange år har holdt seg i eller i umiddelbar nærhet av eliteklassen i Holmenkollstafetten, sier det meste.
At de stiller tre lag med til sammen rundt 75 løpere i St. Olavsloppet, forteller resten. Nemlig at klubben også har et miljø. Rindals-Troll er også den eneste klubben som har vært med i eliteklassen i samtlige 15 utgaver fra Trondheim til Östersund, eller motsatt.
Turt å tenke tanken
Arrangementet langs landeveien mellom Trondheim og Östersund tiltaler meg. Løpere, ledere og en del øvrig familie bor tett på hverandre i fire dager mens sirkuset flytter seg langs landeveien. Der jeg løp var det folk i alle aldre ”från sina små röda stugor” som hadde båret ut kjøkkenkrakken og satt seg ned ved veien, for å se og heie.
I og med at jeg de siste par årene har greid å holde meg stadig mer borte fra sofaen, har jeg etter hvert så smått turt å tenke tanken på å løpe en etappe. Dette har nok kommet enkelte for øret, og jeg har mistanke om at noen igjen har lekket dette til primus motor Bolme. I begynnelsen av juni fikk jeg mail fra ham, der han fortalte at han hadde en etappe ledig på tredjelaget. Jeg slo til, og har aldri angret: Ikke da jeg sto ved start på Saxvallen på den svenske siden av Sylene og ventet på pinnen, eller rettere sagt båndet som her følger løperne fra start til mål. Nei, ikke engang i løpet av de nærmeste 55 minuttene. Jo da, treningsgrunnlaget kunne selvfølgelig vært mye bedre. Men hvem kan ikke si det samme? Spesielt i mosjonsklassen.
Jeg hadde ingen ambisjoner hva tiden angikk, men hadde satt meg to mål: Å varme godt opp, samt å ikke åpne for hardt. ”Innbytterpuls”, heter det på TV. For der viser de bare fotball. En dokumentar fra St. Olavsloppet kunne blitt god TV-underholdning det. Som alternativ til en TV-serie over mange uker om et guttelag i Vålerenga.
Løping og sykling de siste årene har bekreftet at kroppen ikke er til å kjenne igjen når det har gått en halv times tid og den er blitt skikkelig varm. Manglende rutine og minimal kjennskap til logistikken i startområdet, gjorde at jeg ikke oppnådde det første målet. Kanskje var det startnummeret som gjorde at jeg heller ikke klarte min andre målsetting.
45 år med trening
Likevel ble jeg passert av to-tre løpere på de første kilometerne. Litt resignert registrerte jeg at pulsen likevel var for høy. Så fikk jeg øye på en rygg som nærmet seg. Etter hvert så jeg at det var en godt voksen mann. Men jeg slet med å få kontakt.
- Klarer jeg virkelig ikke å hente inn han der, han må jo være minst 90 år, dunket min destruktive tanker. Eller var det hjertet? Så husket jeg hva jeg hadde hørt og lært gjennom mange år tett på idretten: Tenk positivt! Det var nå dette skulle praktiseres.
- Helt feil Aasbø, sa jeg til meg selv. Dette er bra! Husk at du fortsatt har 45 år med trening før du blir like gammel. Nå gikk det lettere, og jeg la ham ganske raskt bak meg. Så begynte jeg så smått å nærme meg en jente i tenåra. Nå vet jeg at hun heter Ellen Bjørgan og løp for laget ”Blackout” fra den kjente millionærbygda Verdal’n. En vennegjeng som fant ut at de skulle ha det gøy ved å løpet St. Olavsloppet.
Lagets navn kunne jeg etter hvert lese på ryggen hennes. Hele laget løp i like T-skjorter. Bare nå ikke dette var et omen, for nå begynte det å gå tungt. Jeg lå tre-fire meter bak henne i flere kilometer, men klarte liksom aldri å overtale meg selv til å lete etter motivasjon nok til å forsøke å gå forbi. To menn i min alder lå ti meter foran henne. Alle fire løp vi nøyaktig like fort.
- Heia Henne, ble det ropt fra en av bilene langs løypa. Du verden, her var det folk som husket kjæle- og kunstnernavnet mitt fra hjembygda. Sånt forplikter. Jeg trakk inn magen, forsøkte å komme litt høyere med hoftepartiet og langet ut litt ekstra. Slik er det nesten hele veien de 336 kilometerne fra Trondheim til Östersund: Lagkamerater, lagledere, venner og familie, kjente og ukjente som heier en frem. Stemningen rundt løypa er fantastisk, også i nedre sjikt av mosjonsklassen. Hvem sier at friidretten mangler miljø?
Slo til på knalltilbud
Slikt fører til at farten automatisk økes. Nå er jeg like bak de tre foran. Så øker de farten litt. Skal jeg henge på? Var det nå jeg skulle forsøke et rykk? Igjen så jeg ordet på ryggen hennes...
Heldigvis besinnet jeg meg i tide. Opprinnelig var det meningen at jeg bare skulle løpe 7,2 kilometer. Men på grunn av forfall var neste (del)etappe på fire kilometer blitt ledig. Det var da jeg slo til på et nytt knalltilbud fra lagleder Bolme, og sa ja til å løpe begge. I mosjonsklassen er det nemlig anledning til å dele opp noen av etappene i to og tre deletapper.
Nå ante det meg hva som ville skje. Ganske riktig, alle de tre løperne foran meg løp inn og vekslet. Akkurat nå virket dette som en veldig behagelig løsning.
Men jeg fortsatte. Nå kom en lengre motbakke som jeg hadde gruet meg litt for. Det var da det skjedde: I et jafs løp jeg forbi alle de tre (som hadde vekslet) like foran meg. Jo da, jeg er klar over at et par av dem mer eller mindre sto stille i bakken. Men du verden det gjorde godt. Oppe på flata passerte jeg to løpere til. La gå at begge helt sikkert har langt større evner og egenskaper på andre områder, men nå hadde de startnummer.
Mistet fokus
Nå gikk det plutselig lett, og jeg begynte allerede å se frem til de to siste kilometerne. Der hadde jeg tenkt å øke tempoet ”betraktelig”. Litt lenger borte sto plutselig en gammel nabo, Edvin Bakken (som hadde sovet i bilen om natta og løpt dagens første etappe fra Sandvika), og tilbød meg vann fra brønnen hjemme. Jeg slo til og følte meg på hjemmebane. Jeg mistet rett og slett fokus, og begynte å tenke på gamle dager da vi ofte hadde møttes i skibakken...
Til min store skuffelse var det ”plutselig” veksling da jeg kom rundt en sving. Jeg spurtet på, men ble likevel tatt igjen av en av de jeg hadde passert i bakken, Robert Hermann. Igjen så jeg ryggen med ”Blackout”. Jeg hadde krefter igjen, men han var raskere enn meg. Søren også. Jeg hadde hatt en mental black out mot slutten. Hadde jeg startet kjøret tidligere hadde jeg mest sannsynlig holdt ham bak meg.
Nå var det over. Min klokke antydet at jeg så vidt hadde holdt meg under fem minutter på kilometeren. Sammen med Bård Magne Sande, som løp de resterende 7,9 kilometerne av hele etappen på 19,1, fikk vi kilometertiden 4.40. Han løp nok noe fortere enn meg. For det er vel bare i mitt hode at siste delen av etappen var lettere?
For dårlig oppvarming før start, en glipp på de første kilometerne og en black out mot slutten, pluss at formen kan forbedres: Til sammen utgjør dette glimrende motivasjon foran neste års St. Olavslopp. Treningen er i gang. Allerede dagen etter var jeg ute i over fem timer...
I joggesko fra Saxvallen til Stalltjärngropen: Henrik Aasbø
PS! Junior på ni er helt hektet på at han skal løpe i St. Olavsloppet neste år. Litt tidlig kanskje, men nå har jeg i det minste et treningsmiljø. Mini-Olav må være et delmål.
Jeg fikk et knalltilbud, og slo til. Når jeg først skulle stille til start, var det slett ikke tilfeldig at jeg løp for Rindals-Troll i St. Olavsloppet.
Friidretts redaktør har altså debutert i friidrett i en alder av 45 år. På tide, mente mange. I hvilken øvelse, var det noen som diskret ville vite. Andre spurte mer direkte: Hvilken vektklasse?
Svaret er at jeg løp en etappe på 11,2 kilometer på Rindals-Trolls tredjelag (”koffertlaget”) under årets St. Olavslopp. Her er alle vektklasser med. Motivasjonen er todelt: Jeg er full av beundring for det løpermiljøet dette lille laget har bygd opp på et par tiår, og jeg synes dette arrangementet representerer en flott blanding av god reklame for friidrett, samt miljø og sosialt samvær som ramme rundt noen flotte idrettsprestasjoner.
Jeg er født og oppvokst i Rindal, men flyttet ut på slutten av 1970-tallet. På den tiden fantes det ikke noe friidrettsmiljø i bygda med litt over 2000 innbyggere. Det hersket en uskreven regel i kommunen og idrettslagene om at man skulle gå på ski om vinteren (bortover-ski, vel å merke!) og spille fotball om sommeren. Jeg husker godt at tanker og forslag om å få til et alpinanlegg eller bygge en idrettshall (les: håndballhall) falt på steingrunn. Heller ikke forslaget om å avholde et Rindalsmesterskap på skøyter en vinter det var fin is og stor stemning på Igeltjønna nær sentrum, falt i god jord.
Har et miljø
Derfor ser jeg også for meg at Tor Jarle Bolme og noen andre ildsjeler må ha møtt en del motbør etter at de omtrent på den tiden jeg flyttet derfra, begynte å etablere et friidrettsmiljø. Det er rundt ti mil og en ferge til nærmeste bane med fast dekke, så det måtte i all hovedsak bli lange løp utenfor bane. At laget i mange år har holdt seg i eller i umiddelbar nærhet av eliteklassen i Holmenkollstafetten, sier det meste.
At de stiller tre lag med til sammen rundt 75 løpere i St. Olavsloppet, forteller resten. Nemlig at klubben også har et miljø. Rindals-Troll er også den eneste klubben som har vært med i eliteklassen i samtlige 15 utgaver fra Trondheim til Östersund, eller motsatt.
Turt å tenke tanken
Arrangementet langs landeveien mellom Trondheim og Östersund tiltaler meg. Løpere, ledere og en del øvrig familie bor tett på hverandre i fire dager mens sirkuset flytter seg langs landeveien. Der jeg løp var det folk i alle aldre ”från sina små röda stugor” som hadde båret ut kjøkkenkrakken og satt seg ned ved veien, for å se og heie.
I og med at jeg de siste par årene har greid å holde meg stadig mer borte fra sofaen, har jeg etter hvert så smått turt å tenke tanken på å løpe en etappe. Dette har nok kommet enkelte for øret, og jeg har mistanke om at noen igjen har lekket dette til primus motor Bolme. I begynnelsen av juni fikk jeg mail fra ham, der han fortalte at han hadde en etappe ledig på tredjelaget. Jeg slo til, og har aldri angret: Ikke da jeg sto ved start på Saxvallen på den svenske siden av Sylene og ventet på pinnen, eller rettere sagt båndet som her følger løperne fra start til mål. Nei, ikke engang i løpet av de nærmeste 55 minuttene. Jo da, treningsgrunnlaget kunne selvfølgelig vært mye bedre. Men hvem kan ikke si det samme? Spesielt i mosjonsklassen.
Jeg hadde ingen ambisjoner hva tiden angikk, men hadde satt meg to mål: Å varme godt opp, samt å ikke åpne for hardt. ”Innbytterpuls”, heter det på TV. For der viser de bare fotball. En dokumentar fra St. Olavsloppet kunne blitt god TV-underholdning det. Som alternativ til en TV-serie over mange uker om et guttelag i Vålerenga.
Løping og sykling de siste årene har bekreftet at kroppen ikke er til å kjenne igjen når det har gått en halv times tid og den er blitt skikkelig varm. Manglende rutine og minimal kjennskap til logistikken i startområdet, gjorde at jeg ikke oppnådde det første målet. Kanskje var det startnummeret som gjorde at jeg heller ikke klarte min andre målsetting.
45 år med trening
Likevel ble jeg passert av to-tre løpere på de første kilometerne. Litt resignert registrerte jeg at pulsen likevel var for høy. Så fikk jeg øye på en rygg som nærmet seg. Etter hvert så jeg at det var en godt voksen mann. Men jeg slet med å få kontakt.
- Klarer jeg virkelig ikke å hente inn han der, han må jo være minst 90 år, dunket min destruktive tanker. Eller var det hjertet? Så husket jeg hva jeg hadde hørt og lært gjennom mange år tett på idretten: Tenk positivt! Det var nå dette skulle praktiseres.
- Helt feil Aasbø, sa jeg til meg selv. Dette er bra! Husk at du fortsatt har 45 år med trening før du blir like gammel. Nå gikk det lettere, og jeg la ham ganske raskt bak meg. Så begynte jeg så smått å nærme meg en jente i tenåra. Nå vet jeg at hun heter Ellen Bjørgan og løp for laget ”Blackout” fra den kjente millionærbygda Verdal’n. En vennegjeng som fant ut at de skulle ha det gøy ved å løpet St. Olavsloppet.
Lagets navn kunne jeg etter hvert lese på ryggen hennes. Hele laget løp i like T-skjorter. Bare nå ikke dette var et omen, for nå begynte det å gå tungt. Jeg lå tre-fire meter bak henne i flere kilometer, men klarte liksom aldri å overtale meg selv til å lete etter motivasjon nok til å forsøke å gå forbi. To menn i min alder lå ti meter foran henne. Alle fire løp vi nøyaktig like fort.
- Heia Henne, ble det ropt fra en av bilene langs løypa. Du verden, her var det folk som husket kjæle- og kunstnernavnet mitt fra hjembygda. Sånt forplikter. Jeg trakk inn magen, forsøkte å komme litt høyere med hoftepartiet og langet ut litt ekstra. Slik er det nesten hele veien de 336 kilometerne fra Trondheim til Östersund: Lagkamerater, lagledere, venner og familie, kjente og ukjente som heier en frem. Stemningen rundt løypa er fantastisk, også i nedre sjikt av mosjonsklassen. Hvem sier at friidretten mangler miljø?
Slo til på knalltilbud
Slikt fører til at farten automatisk økes. Nå er jeg like bak de tre foran. Så øker de farten litt. Skal jeg henge på? Var det nå jeg skulle forsøke et rykk? Igjen så jeg ordet på ryggen hennes...
Heldigvis besinnet jeg meg i tide. Opprinnelig var det meningen at jeg bare skulle løpe 7,2 kilometer. Men på grunn av forfall var neste (del)etappe på fire kilometer blitt ledig. Det var da jeg slo til på et nytt knalltilbud fra lagleder Bolme, og sa ja til å løpe begge. I mosjonsklassen er det nemlig anledning til å dele opp noen av etappene i to og tre deletapper.
Nå ante det meg hva som ville skje. Ganske riktig, alle de tre løperne foran meg løp inn og vekslet. Akkurat nå virket dette som en veldig behagelig løsning.
Men jeg fortsatte. Nå kom en lengre motbakke som jeg hadde gruet meg litt for. Det var da det skjedde: I et jafs løp jeg forbi alle de tre (som hadde vekslet) like foran meg. Jo da, jeg er klar over at et par av dem mer eller mindre sto stille i bakken. Men du verden det gjorde godt. Oppe på flata passerte jeg to løpere til. La gå at begge helt sikkert har langt større evner og egenskaper på andre områder, men nå hadde de startnummer.
Mistet fokus
Nå gikk det plutselig lett, og jeg begynte allerede å se frem til de to siste kilometerne. Der hadde jeg tenkt å øke tempoet ”betraktelig”. Litt lenger borte sto plutselig en gammel nabo, Edvin Bakken (som hadde sovet i bilen om natta og løpt dagens første etappe fra Sandvika), og tilbød meg vann fra brønnen hjemme. Jeg slo til og følte meg på hjemmebane. Jeg mistet rett og slett fokus, og begynte å tenke på gamle dager da vi ofte hadde møttes i skibakken...
Til min store skuffelse var det ”plutselig” veksling da jeg kom rundt en sving. Jeg spurtet på, men ble likevel tatt igjen av en av de jeg hadde passert i bakken, Robert Hermann. Igjen så jeg ryggen med ”Blackout”. Jeg hadde krefter igjen, men han var raskere enn meg. Søren også. Jeg hadde hatt en mental black out mot slutten. Hadde jeg startet kjøret tidligere hadde jeg mest sannsynlig holdt ham bak meg.
Nå var det over. Min klokke antydet at jeg så vidt hadde holdt meg under fem minutter på kilometeren. Sammen med Bård Magne Sande, som løp de resterende 7,9 kilometerne av hele etappen på 19,1, fikk vi kilometertiden 4.40. Han løp nok noe fortere enn meg. For det er vel bare i mitt hode at siste delen av etappen var lettere?
For dårlig oppvarming før start, en glipp på de første kilometerne og en black out mot slutten, pluss at formen kan forbedres: Til sammen utgjør dette glimrende motivasjon foran neste års St. Olavslopp. Treningen er i gang. Allerede dagen etter var jeg ute i over fem timer...
I joggesko fra Saxvallen til Stalltjärngropen: Henrik Aasbø
PS! Junior på ni er helt hektet på at han skal løpe i St. Olavsloppet neste år. Litt tidlig kanskje, men nå har jeg i det minste et treningsmiljø. Mini-Olav må være et delmål.
Kontakt
