Koffertløperen skriver om «Etter sju gode år….»

Etter sju gode år…

Vi kjenner vel alle historien fra bibelen, om de sju fete eller gode åra som ble etterfulgt av sju magre og dårlige år. Slik har det også vært med Koffertløperens maratonløping – fra jeg begynte i 2004 opplevde jeg sju glade og gode år. Når er jeg midt inne i mitt sjuende år med bare elendighet.

Etter mine 14 (første?) år som maratonløper, ser jeg klare likhetstrekk med måten Josef tyder drømmen til faraoen i Egypt.

De sju siste sesongene har vært preget av skader, uhell og sykdom. I tillegg til en delvis mislykket operasjon, har det vært muskelskader, lungebetennelse, magesmerter, astmaplager(?) og knuste ribbein med mer som har hindret meg i å trene og delta i løp.

Dette tærer hardt på helsen, pågangsmotet og humøret til en gammel mann.

Jeg løp mitt første maraton sommeren 2004. Helt fram til og med 2010 var det nesten bare gøy, og jeg var aldri skadet. Fra og med vinteren/våren 2011 har det meste gått galt, og det ene problemet merkeligere og mer spektakulært enn det andre har dukket opp. Her er et utdrag:

Tilbakefall og store smerter

I 2010 gjennomførte jeg et dusin løp over maratondistansen eller lenger (inkludert ett 6-timers ultraløp). I 2011 ingen.

Jeg hadde kjent på smerter i den ene hælen, noe som endte med en operasjon på NIMI ved Ullevaal stadion. Til tross for at jeg fikk beskjed av legen om at jeg kunne løpe maraton igjen «om en måneds tid», tok det over et år før jeg var tilbake.

Det hører med til historien at skaden jeg skulle opereres for, ble leget av operasjonen. Men det var «ekstraservicen» før såret ble sydd igjen som skapte problemene. Legen bestemte seg nemlig for å meisle av deler av hælbeinet, fordi det var så spisst. Dette grodde «aldri».

Etter hvert fikk jeg flere tilbakefall med store smerter, som gjorde at jeg måtte ta pauser fra trening og løping.

Kunne knapt gå

Men nye problemer skulle oppstå.

Jeg var tilbake i maratonløypa sommeren 2012. Da hadde jeg hatt så mange skuffelser og tilbakefall etter operasjonen at jeg gjemte meg vekk i et lite, anonymt arrangement i Kent i England. Var usikker på om foten ville holde.

Det gikk bra. Jeg fullførte på 4.22 og trodde at jeg var tilbake for fullt.

Etter ni vellykkede maratonløp, kom smertene i hælen voldsomt og uventet tilbake i desember 2012. Det ble mars 2013 før jeg kunne prøve igjen. Det gikk bra lenge, og jeg fikk med meg 14 maratonløp det året.

Høsten 2014, da jeg tenkte jeg skulle ta en rolig joggetur, var det plutselig så vondt i hælen igjen at det ikke var mulig å jogge. Kunne knapt gå, og det tok et par måneder før jeg var klar igjen. På denne tiden innså jeg at jeg knapt noen gang ville bli helt kvitt plagene, og de dukker fortsatt opp av og til.

Drakk juleøl og spiste god mat

Jeg prøvde igjen i desember. Luciamaraton i Bovallstrand gikk greit, men et par dager senere var det like ille. Nå gikk det et par måneder uten at jeg trente en meter. Jeg drakk juleøl og spiste mye god mat. Var veldig i tvil om det ville bli mer løping. Valgte også å ikke fornye medlemskapet i Kondis. Var det slutt, så var det slutt.

En liten skitur tidlig i februar 2015 ble vendepunktet. Var i elendig form nå, men ble litt småsvett, kjente igjen følelsen, og fikk lyst til å prøve maraton igjen.

Samme kveld meldte jeg meg på Kiel maraton tre uker senere. Da var det bare å trene…

Jeg visste ikke om jeg ville klare å fullføre, men det gikk greit. Var fortsatt i elendig form utover våren, men tenkte jeg skulle bruke sommeren på Nordmøre til å gjøre noe med det. Jeg skulle ha noen uker med mye ferie og litt jobbing ulike steder i midt-Norge. Kombinasjonen lange, rolige fjellturer, noen korte, harde treningsøkter og et par etapper i St. Olavsloppet innimellom skulle gjøre susen, tenkte jeg. Hadde god erfaring med dette opplegget fra før.

Sklei og falt

Det ble én fjelltur, én etappe i St. Olav og to treningsøkter. På en rolig dag skulle jeg koble av med litt fisking på hytta. I regnværet var det blitt både vått og glatt på svaberget, jeg sklei og falt. Stygt.

Knuste nok et par-tre ribbein og sjøl den minste kremt var ulidelig smertefull. Det ble en lang periode uten trening.

I september var jeg tilbake i trening, og meldte meg ganske snart på et maratonløp i Vänersborg. Det ble en tøff opplevelse. Var slett ikke klar for det, var helt tom etter to mil, og var en stund i tvil om jeg ville klare å gjennomføre.

Mislykket julefeiring i London

Men utover høsten ble formen noe bedre, og optimismen begynte å komme tilbake. Helt til jeg dro til London for å feire jul…

Ankom lille julaften. Strålende solskinn og 14-15 grader. Dette blir årets siste tur i shorts, tenkte jeg. Og det ble det. La ut på en liten løpetur for å gjøre meg kjent i et område på østkanten der jeg ikke hadde vært noe særlig før.

Mot slutten kjente jeg plutselig en voldsom smerte på innsiden av vrista på høyrebeinet. Hadde kjent denne smerten av og til før, gjerne på kvelden og dagen etter maratonløp eller harde treningsøkter, men man kjenner gjerne på sånne ting av og til, så jeg hadde ikke brydd meg så mye om det.

Nå gjorde det forferdelig vondt, og jeg hadde mer enn nok med å ta med tilbake til hotellet. De neste dagene kunne jeg knapt gå. London-turen var langt på vei ødelagt.

Jeg var overbevist om at jeg hadde pådratt meg et tretthetsbrudd, men røntgenundersøkelsen etter hjemkomst avkreftet dette. Eller – den kunne i alle fall ikke bekrefte det. I ettertid har jeg lest at vanlig røntgenundersøkelser ikke alltid kan avdekke tretthetsbrudd. Og smertene dukker fortsatt opp med jevne mellomrom.

Uansett, det ble to nye måneder uten trening.

Fra mars 2016 ble det noen sporadiske maratonløp, men foten var fortsatt ikke bra. Jeg merket etter hvert også at jeg hinket når jeg løp, for å beskytte den vonde foten. Jeg fikk vondt i den andre, og det ble litt til og fra med trening. Formen var fortsatt elendig, og det var så slitsomt å gjennomføre maratonløp at jeg flere ganger lurte på om det var verdt det.

Kroppen fungerte ikke

I tillegg hadde jeg i flere år også slitt med det jeg antar er en form for astma. Får liksom ikke inn luft den første halvtimen. Pulsen er lav, ned mot 90, men jeg må likevel stoppe og hvile – og må bruke mye tid på å bli skikkelig varm før jeg kan begynne treningen (eller løpene) for fullt. Dette er blitt bare verre med åra.

Sommeren 2016 var det ekstra ille, og jeg måtte av og til gi opp selv den roligste joggetur.

Kroppen fungerte ikke. Det var så tungt at jeg begynte å tro at det var noe skikkelig galt, og da jeg i begynnelsen av august dro for å løpe Kongsvinger maraton, hadde jeg bestemt meg for at en grundig helsesjekk var nødvendig.

Denne sjekken skulle vise seg å komme tidligere enn jeg hadde trodd.

Selve løpet gikk greit. Vel, måtte igjen bruke over fem timer, men løypa i Kongsvinger er tøff for en som ikke mestrer motbakker, og jeg hadde hatt verre dager. Men i bilen på vei hjem fra Kongsvinger følte jeg meg ikke bra. Utover kvelden ble jeg skikkelig syk med feber. Dagen etter skulle vi dra tidlig til Gran Canaria på ferie, så her var det bare å henge på. Jeg våknet med høy feber, og uken i Syden husker jeg kun gjennom en slags febertåke.

Etter «en neve Paracet» var det så vidt jeg orket å rusle de tre-fire hundre meterne til stranda.

Bronkitt og lungebetennelse

Tilbake i hjemlandet oppsøkte jeg lege, og det ble konstatert bronkitt og lungebetennelse. Jeg fikk antibiotika, og etter en liten uke var jeg som et nytt menneske. Plagene jeg hadde hatt hele sommeren var borte, kroppen føltes lett og jeg kunne trene for fullt. For første gang på lenge.

Det gikk bra et par uker. Var optimistisk, hadde bestemt meg for at nå skulle jeg tilbake til den formen jeg var i for flere år siden. Var til og med i gang med å trene styrke, noe jeg aldri gjorde som aktiv fotballspiller…(!)

Etter en tøff treningsuke, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en rolig uke. Måtte ikke bli for ivrig…

Hadde hatt en rolig økt på onsdag, og etter et par dager med mye jobbing, bestemte jeg meg for å ta det med ro også lørdag. Mot slutten av joggeturen på tre kvarter husker jeg at jeg gratulerte meg sjøl med å ha klart å ta det med ro hele økta. Kanskje for første gang i mitt liv. Kroppen var varm og god, det hadde vært en fin restitusjonsøkt.

Som stukket med kniv

I en slak nedoverbakke hogg det til bak i leggen. Langt nede. Kjentes som om noen hadde stukket meg med kniv, og det var helt annerledes enn de to-tre gangene tidligere i livet da jeg hadde pådratt meg en strekk i leggen. Med store smerter klarte jeg å ta meg hjem den siste kilometeren.

Hadde det skjedd etter en kraftanstrengelse eller i en motbakke, hadde jeg skjønte det. Dette kom som lyn fra klar himmel og var helt ulogisk.

Et par uker senere gjorde jeg en liten test, håpet å kunne løpe Oslo maraton, men det var sjanseløst. Noen uker senere gjennomførte jeg en maraton på Jevnaker, uten å merke noe. Men under Risør maraton helgen etter dukket skaden opp igjen, og nok en gang som lyn fra klar himmel i en nedoverbakke. Det var bare å gi seg etter 12-13 kilometer.

Jeg ble potte sur. Noen god taper har jeg aldri vært, og det å ikke kunne fullføre, det er et nederlag. Et nederlag jeg opplevde for første gang, i mitt 117. maratonløp.

Nå bestemte jeg meg for at de var slutt.

Etter noen måneder uten trening, men med en betydelig vektøkning (delvis akkumulert over flere vanskelige år), kunne jeg igjen jogge, sjøl om jeg kjente at skaden var der. Etter prat med folk som har litt greie på og erfaring med sånt, har jeg etter hvert diagnostisert meg sjøl til at det kan ha vært et muskelfeste som røk.

Sånt tar visst tid.

Etter hvert «listet jeg meg» ut på tening. Utover vinteren fikk jeg omsider oppleve noen fine joggeturer gjennom skog og mark, og jeg var lenge fornøyd med det. Tenkte at det kunne være greit for en gammel mann. Rundt jul og nyttår 2017 kjente jeg at formen faktisk begynte å bli ganske bra, og jeg hadde noen gode treningsøkter. Så fulgte en periode der alt bare var tungt og håpløs, uten at jeg skjønte hvorfor. Men da det igjen gikk lettere utpå vårparten, kom tankene igjen om å forsøke seg på et maratonløp.

Store magesmerter

I mars stilte jeg til start i Skövde 6-timers, et uhøytidelig og trivelig arrangement jeg har vært med på mange ganger. Har pers på 6-timers derfra, med litt over 60 kilometer. Det gikk greit, hadde tenkt å bruke de seks timene på å gjennomføre maraton, men kom til min store overraskelse inn på (så vidt!) under fem timer.

Nå hadde jeg fått blod på tann. Meldte meg til og med inn i Kondis igjen, og dro til Bergen for å løpe det 64. løpet i Maratonkarusellen.

Natten før løpet våknet jeg av store magesmerter. Kjentes ut som om noe var i ferd med å rives i stykker der inne. Var i tvil, men valgte å starte. Nok en gang hadde jeg glemt å ta Ventolin for astmaen, og den første halvtimen og vel så det var forferdelig tung. Men dette var jeg forberedt på, og lå fortsatt an til å komme under fem timer.

Da det løsnet satte jeg opp farten, delvis for å komme så fort som mulig inn til vending halvveis, for å kunne gå på do. Ville tømme magen, som fortsatt ikke var bra.

Løp nå fire-fem kilometer på godt under seks minutter på kilometeren. Dette er fart til rundt fire timer. I lett terreng, ja vel, men likevel bidrar det til å få ned snittfarten. Kan ikke huske når jeg sist hadde så gode bein. Men etter 19 kilometer hogg det til i magen. Det gjorde så vondt at før jeg visste ordet av det sto jeg på alle fire og hylte som en stukket gris.

Her var det bare å gi seg.

Så nå sitter jeg her, da... Har fortsatt magesmerter, og lurer på hvordan jeg skal bli kvitt dem – og på hva som blir det neste. Og håper at mine sju dårlige, men slett ikke «magre», år snart skal være over.

Må innrømme at jeg husker ikke hva som skjedde etter de sju fete og de sju magre, men det ble vel litt bedre, vel…?