Koffertløperen gjør come-back som skribent: ”Den lange veien tilbake…”

Henrik Aasbø var tidligere en flittig skribent på vår hjemmeside med egen spalte; Koffertløperen. Forrige innlegg er tilbake til 10.09.2010. Nå har han gjort come-back som maratonløper etter langvarig skade. Kanskje det da er å håpe på nye innlegg med jevnere hyppighet. Koffertløperens tidligere innlegg finner du under pekeren Skribentene har ordet.

Den lange veien tilbake…

Koffertløpere som meg unngår graviditet. Men denne epistelen har jeg vært svanger med i snart to år. Opprinnelig skulle den hete “Når løpet er kjørt…”, men heldigvis ble jeg som “født på ny”.

Etter et bitte lite inngrep på baksiden av høyre hæl våren 2011, et inngrep som for øvrig ble utført den 13. april klokken 13, var jeg så godt som invalid i nesten et år. Dette til tross for at den kjente og erfarne idrettslegen Odd Arne Daljord, som anbefalte og foretok inngrepet, mente jeg ville kunne løpe maraton igjen etter et par måneder…

Så feil kan man ta.

Stiv og øm

Det begynte under Oslo Marathon 2010. En av grunnene til at jeg ikke liker dette løpet spesielt godt, er de mange svinger og fortauskanter man må forsere og enten hoppe opp på eller ned fra. Ei lita mil før mål skulle jeg lett og ledig (slik Koffertløpere gjerne er etter nesten 3,5 mil på asfalt…) hoppe ned fra en fortauskant. Jeg landet på en trikkeskinne, litt forkjært, kanskje.

I alle fall stakk det til en smerte bak i hælen. Akilles er som regel både stiv og øm på dette tidspunkt, så jeg var ikke verken videre overrasket eller bekymret.

Det burde jeg kanskje vært.

Jeg løp til mål med smerter, men etter en ukes tid var beina bra igjen, og jeg la ut på nye eventyr. Jeg løp både Fredrikstad Maraton og et maratonløp i Sør-England. Hælen var til tider vond, men man har gjerne så mange vondter at det kan være vanskelig å sortere hva som er alvorlig eller ikke.

Rekordforsøk

Formen var egentlig veldig bra (til en Koffertløper å være) denne høsten, og jeg bestemte meg for å gjøre et lite rekordforsøk under Jessheim Vintermaraton i midten av november. Hadde akkurat kommet i kontakt med en massasjeterapeut som mente mine muskler ville hatt god av hans hender.

I samråd med ham valgte jeg å kjøpe to-tre behandlinger under trening og forberedelser til løpet. For å være i tipp topp shape på løpsdagen. For en sjelden gangs skyld skulle jeg våge å åpne litt hardt, for om mulig å komme ned mot (eller under) smått legendariske (i mitt hode, altså) 3.39.36 fra Oslo 2006.

Slik skulle det slett ikke gå.

Jeg ga opp

Noen dager før løpet var jeg ute på en liten treningstur. Men etter bare en kilometers løping gjorde jeg omtrent det samme som under Oslo maraton, jeg hoppet ned fra gangveien og ned på noe ujevn snø. Det hogg til i hælen så jeg hylte. Det var bare å rusle hjem igjen, og melde forfall til Jessheim.

I flere perioder utover vinteren hvilte jeg foten i uker og måneder, i håp om det det ville gå over. Men nei. Da ga jeg opp.

Jeg la meg på sofaen og resonerte som så at hvis jeg ikke kunne løpe, så skulle jeg heller ikke trene på andre måter. Spiste og drakk mest mulig av alt som er usunt. Her var det enten eller.

Men når vårsol i bakkane blengte…, fattet Koffertløperen nytt mot. Jeg måtte forsøke å få reparert denne forbaska foten.

Jeg fikk tatt MR, men fikk beskjed om “ingen feil funnet”.

Jeg tok med bildene til NIMI på Ekeberg. De fant feilen. Jeg ble videresendt til NIMI på Ullevaal stadion, der jeg etter hvert havnet hos herr Daljord, som var skråsikker på at kniven var det eneste som kunne rette opp skavanken.

Ti tusen penger

Det de hadde funnet var noe jeg av mangel på riktig terminologi vil kalle en betennelse. Det hadde i hvert fall ikke noe med akilles å gjøre, for både massasjeterapeuten og legene på NIMI slo fast at min akilles var i meget god stand.

Det var noe som - spesielt i motbakker og ved litt hardere støt/trykk - kom i klem mellom akilles og hælbeinet, som skulle skrapes bort. Ti tusen penger, pluss de nærmere 5000 jeg allerede hadde kostet på gjennom diverse konsultasjoner her og der, og jeg skulle være en frisk mann igjen.

Da hælen ble flat

Mens jeg ligger på magen på operasjonsbordet og prater tull med Odd Arne Daljord (jeg måtte love ikke å drikke mer enn én flaske whisky før operasjonen, så skulle han love det samme…), som driver og krafser på hælen min, sier han:

- Du verden, her stikker jo hælbeinet ditt opp som en fjelltopp.

Ja, sier jeg, jeg er klar over det. For jeg har så ekstremt spisse hælbein som på fotballbanen gjorde meg til kretsmester i gnagsår, år etter år.

- Vi får vel meisle av litt sier han, og går løs med skikkelig makt.

Etter at han hadde sydd igjen og jeg hadde gjeninntatt vannrett stilling, kikker jeg ned på hælen. Du verden, den var blitt flat.

Jeg trodde jo der og da at dette var positivt, men i ettertid har det vel vist seg at det var nettopp denne utjevningen av fjelltopper som ikke ville gro. Jeg lurer fortsatt på om Daljord egentlig visste hva han gjorde da han bestemte seg for å gjøre denne ekstra- og ikke avtalte jobben.

Tilbakeslagene

Det gjordeforferdelig vondt. Uke etter uke, måned etter måned. Jeg dro foten etter meg over gulvet, men jeg måtte likevel jobbe. For etter at jeg sa opp fast jobb i 2007 og ikke er ansatt noe sted, og heller ikke har eget firma med forsikring, faller jeg utenfor de fleste av den norske velferdsstatens gunstige ordninger.

Jeg hadde det så vondt på jobb noen ganger, når jeg måtte gå lange avstander, at det var langt ifra forsvarlig. Men jeg måtte jo ha penger til mat.

Men verst var likevel frustrasjonen og uvissheten ved at jeg aldri ble bedre. Etter hvert hadde jeg begynt å innse at jeg aldri kom til å løpe igjen, verken maraton eller kortere løp, og det første meg ut i en skikkelig depresjon. Det skjedde et par andre ting samtidig, blant annet at det tørket litt ut med frilansjobber, som gjorde at jeg plutselig innså at jeg stort sett hadde gjort mitt her på jorda.

I noen måneder på høsten og vinteren 2011 kunne jeg sitte i timevis og bare stirre tomt i veggen rett foran meg. Det var ikke mer å se fram til.

OK, innimellom var det lyspunkter og jeg kunne gå lange turer, ja til og med jogge litt. Men så kom skuffelsene og tilbakeslagene. Jeg var invalid igjen. Så sent som i januar 2012 måtte jeg nærmest dra foten etter meg over gulvet.

Men nå begynte jeg å gå lange turer, langs veien og i skogen. Et par skiturer ble det også, senere fant jeg fram sykkelen. Det gikk bedre, jeg kunne til og med jogge litt.

Løpeturene ble tettere og lengre. Snart kom tanken: Kan jeg gjennomføre et maratonløp?

Gjemte meg vekk

Etter så mye motgang våget jeg ikke lenger håpe. Jeg fortalte heller ikke til noen hvor mye jeg faktisk hadde løpt de siste ukene – og på ingen måte at jeg hadde tenkt å forsøke meg på et maratonløp igjen.

Jeg måtte gjemme meg vekk. Jeg fant og meldte meg på den aller første utgaven av Kent Roadrunners Marathon i Gravesend, en liten og koselig by like sør-øst for London. 17 runder på en sykkelcrossbane.

Alle lurte på hvorfor jeg dro til England i juni, utenom fotballsesongen. Ikke engang min samboer visste at jeg hadde tenkt å løpe maraton.

Jeg kom rundt. Alle 17 rundene. 4.22.37 var jeg strålende fornøyd med. Var innstilt på å bruke fem timer. Men mest fornøyd var jeg med at foten holdt og at jeg igjen var en maratonløper.

Det ble et par pint på den lokale puben den kvelden.

Hælen er fortsatt ikke helt bra. Spesielt når jeg er barbeint. Av og til når jeg står på badet og pusser tenner, stikker det til bare jeg flytter tyngdepunktet.

Men det gjør ikke vondt når jeg løper. Og så lenge jeg kan løpe, så gjør jeg det.