Bergen Ultra

Jeg har omsider ("sakte, men langt") begått et nytt manus, hovedsaklig fra Bergen Ultra, men inspirert av radioprogrammet PILS ("popmusikk ispedd litt sladder"), berøres også andre temaer...

 

Koffertløperen: Sakte, men langt
 
Sakte, men sikkert blir løpene lenger og lenger. 63,2925 kilometer (1,5 maraton) lange Bergen Ultra er mitt foreløpig lengste endags løp. Jeg er godt fornøyd med at jeg klarte å holde jevn fart – det vil si at jeg holdt farten opp på slutten, men like mye at jeg klarte å holde igjen til å begynne med.
 
De siste par årene har jeg helt planmessig ”øvd” på å tåle ultraløp, det vil si løp som er lengre enn maratondistansen på 42.195 meter. Det 63,3 kilometer lange Bergen Ultra (en kunne også velge å løpe 100 kilometer, men jeg får ta ett trinn i trappa om gangen…) var en bekreftelse på at jeg har tatt noen nye steg – mange, bokstavelig talt.
Dette har jeg gjort på den måten at jeg har løpt litt flere kilometer i uka, og deltatt i mange maratonløp. Til tider har jeg testet ut og forberedt kroppen på det som kommer, ved å løpe flere maratonløp på relativt kort tid.  Her på vårparten løp jeg tre maratonløp på 15 dager, som et ledd  forberedelsene til det 81 kilometer lange Rallarvegsløpet over to dager, og nå i høst har jeg løpt 3,5 maraton på litt under tre uker, fra søndag 30. september til lørdag 20 oktober; Oslo Maraton, Gøteborg Maraton og Bergen Ultra. Når dette skrives er det fredag, og i morgen er det Fredrikstad Maraton…
 
Distriktets beste
Jeg har trent tre ganger denne uka. Hvordan en best restituerer seg, hvor lang tid de tar, og når en kan begynne å trene igjen, er jo viktige momenter – uansett hvor lenge det er til neste løp. En vil jo snarest mulig tilbake i trening. Løpet i Bergen var på lørdag. Mandag satte jeg meg en sjelden gang på ergometersykkelen og tråkket til i tre kvarter. Det føltes godt der og da, men dagen etter innså jeg at det nok hadde blitt for intensivt; jeg var stølere enn dagen før. Tirsdag løp jeg (nei, jogget og gikk!) en liten mils vei gjennom skogen hjem fra Oppegård etter å ha levert bilen på service. Det gjorde fortsatt vondt i låra, og jeg bestemte meg for at onsdag skulle være fullstendig treningsfri. Jeg fusket bare litt, ved at jeg syklet da jeg skulle hente bilen.
Torsdag var det min tur til å kjøre vår datter og et par venninner av henne til Kolbotn på dansetrening. Da blir det tre-fire kjedelige kvarter å vente. Men like ved ligger de deiligste skogsløyper, med lys. Og kombinasjonen lys og grus blir stadig mer sjelden, så jeg måtte jo bare benytte sjansen. Det blir til at jeg løper i disse løypene alt for sjelden; de er distriktets desidert beste, men ligger nesten 45 minutter løpetur fra der jeg bor. Det betyr at det vil ta meg 1,5 time bare å løpe frem og tilbake, pluss den tiden jeg eventuelt bruker i løypenettet. Selv en som trenger litt tid, trener ikke alltid så lenge. Jo da, jeg vet at det går an å kjøre bil fra Langhus til dette løypenettet, veien går til og med delvis på firefelts motorvei. Men jeg ser det stort sett som helt uaktuelt å kjøre bil fra ette sted til et annet for å løpe. Da er det bedre å løpe hjemmefra.
Nå ble det tre kvarters meget rolig tur på myke gode stier. Men til tross for det, beina er slett ikke helt gode – dagen før Fredrikstad Maraton. Heldigvis har jeg bestemt meg for å ta det med ro i Fredrikstad-marka. Løypa er krevende, men går delvis på grus og i skogen. Jeg kommer til å ta det som en (rolig) treningstur, og er forberedt på å bruke over fire timer – selv om jeg når jeg skal være ”karravorinnj” pleier å si at jeg har sluttet å bruke mer enn fire timer på maratonløp. Det har ikke skjedd på over to år (med unntak av lengre løp, der jeg passerer maraton underveis).
Det føles som om Fredrikstad kan bli unntaket som bekrefter regelen.
 
”Planken ska hem”
Målet med Bergen Ultra var å fullføre. Punktum.
Ultraløp er ”in” i Norge for tiden. Det er i år for første gang satt opp en premie til de som fullfører minst tre av fem ultraløp, noen steder innen en viss tid. Sponsor er Hytteplan, derfor heter utmerkelsen Hytteplan-planken, men blant ultraløpere omtales den vel stort sett som ”planken”. Ingen vet ennå hvordan den ser ut, eventuelt kommer til å se ut, men for meg var Bergen Ultra sesongens tredje godkjente ultraløp. For bergenserne slo det derfor an at jeg lanserte mottoet ”planken ska hem”, samme dag som Brann møtte Ålesund.
Vel, Brann sviktet, men Koffertløperen kunne fornøyd konkludere med at ”planken e’ heme”. Jeg er nå en av 14 løpere som har sikret seg Hytteplan-planken, men det kan bli noen flere etter Bislett 12/24-timers i desember.
 
Fortere enn planlagt
For å klare å komme gjennom de 63,3 kilometerne på en sånn noen lunde anstendig måte, la jeg opp til en fart på seks minutter per kilometer. Løypa var en rundløype (egentlig frem og tilbake) på nøyaktig ti kilometer, deretter skulle man bygge på med noen mindre runder på 1,1 kilometer. Det betyr at de som løp halvmaraton først tok to runder i den lange løypa, for så å løpe en kort runde, til sammen 21,2 kilometer. Maratondistansen ble fire pluss to runder, 63,3 kilometer ble seks pluss tre runder, mens de som løp 100 kilometer slapp med ti (stooore) runder.
Etter at det gikk litt for lett og for unna de første to-tre kilometerne, fikk jeg justert meg inn på riktig marsjfart. Da jeg passerte sto det 58.07 på den offisielle klokka. Neste runde gikk på noen få sekunder over 60 minutter, den tredje på noen sekunder under timen. Som ei klokke. Fortsatt gikk det lett, men den fjerde runden var merkbart tyngre. Nå begynte det å røyne på, men jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg likevel holdt farten, nesten på sekundet. Må innrømme at både hodet og bena etter hvert ble så slitne at jeg ikke tok tiden på hver eneste kilometer. Har heller ikke utstyrt meg med teknologiske nyvinninger som ordner dette mer eller mindre av seg sjøl. Det er tross alt ikke en maskin, men et menneske med tanker, følelser og sanser som løper. Nå måtte jeg ta i litt, og derfor løp jeg fjerde runde fortere enn planlagt(!), på cirka 59 minutter.
Femte runde var vond, men gikk nøyaktig etter skjema. Underveis passerte jeg helmaraton, mitt 23. på vel tre år, på 4.09.50 (offisiell tid). Min desidert dårligste tid har jeg fortsatt fra mitt aller første maratonløp, Stockholm Maraton sommeren 2004, der tiden ble 4.21.53. For øvrig er dette også eneste gang jeg etter innkomst har sagt at dette skal jeg aldri gjøre mer.
Sjette runde i Bergen ble det enda vondere i stiv muskulatur, men dette var tross alt siste runde. Det hjelper alltid. Hadde spesielt vondt foran på venstre lår, og bak på høyre lår (hamstring). Sistnevnte kjentes etter hvert ut som om det var like før jeg for første gang i mitt liv skulle få krampe i bena, så jeg roet litt ned, spesielt i bakker.
Jeg husker at jeg fikk ”sønnutrekk” i overarmen en gang jeg hadde sommerjobb hos Rindashytter og skulle være med å sette opp tømmerhytte…
 
Tungt, vondt og vanskelig
Da jeg rundet inne på Leikvoll stadion etter seks runder og like mange mil, viste klokka cirka fem timer og 58 minutter. Det betyr at jeg faktisk hadde løpt litt fortere enn min personlige rekord på 6-timersløp, som er på 60.180 meter. Under Eidsvoll 6-timers tidligere i høst klarte jeg ikke 60 kilometer, i en langt lettere løype. Det som ødela litt for snitt- og sluttida mi i Bergen, var de tre siste ”æresrundene”. Disse gikk i løypas mest ”ulendte terreng”, ut fra og tilbake opp mot stadion. Her var det bakker, fortauskanter og fartshumper å forsere (høres ikke dette ut som en skikkelig klatreetappe i en berg- og dalbane?), i tillegg til at man i en nedoverbakke måtte snu 180 grader midt på gangveien. Det var tungt å bremse, vondt å snu og vanskelig å komme i gang igjen i motbakke – etter vel seks timers løping.
Likevel; regner man nærmere på sluttida 6.19.02, finner man at koffertløperen har brukt 22.742 sekunder, noe som skulle gi litt i overkant av 5,59 sekunder per kilometer. Selv Per Jorsett kunne ikke lagt opp et bedre skjema.
Er jeg fornøyd med det? Ja, så absolutt. Koffertløperens motto er tross alt ”sakte, men langt”. Selv om jeg plasseringsmessig bare ble nummer 19 av 25, slo jeg vel de jeg realistisk kunne håpe å slå. Uten at det var viktig i dette løpet. Blant jevngamle ble jeg nummer tre av fem, altså midt i laget. Mest fornøyd er jeg med at jeg slo Inge Asbjørn Haugen fra Hornindal. Han er i samme klasse som meg (50-54 år), vi har hatt mange tette dueller i år, og jeg passerte ham like før 50 kilometer. Innbyrdes har vi omtrent like mange seire denne sesongen. Kanskje har jeg noen flere – men han fant en formtopp tidlig i høst, som jeg ikke har klart å svare på. Dessuten løp han maraton i Kristiansund tirsdagen (bare fire dager) før Bergen Ultra…
 
En gang eller to i uka
Jeg ser at Frode G. i sitt ”forum for de med fraspark” mener han kondisjons- og formmessig har hatt godt av en rolig periode med langturer og mye mengde. Godt at vi er enige om dette, selv om vi befinner oss i to forskjellige verdener – en for de som løper om kapp, og en for de som bare løper. Nå skal jeg være forsiktig med å tillegge andre folk meninger, men jeg tror nok vi her får støtte også fra Ola Krangnes, Johan Kaggestad og Knut Kvalheim, for eksempel.
En stor aerob base tror jeg er viktig nesten uansett hva du skal gjøre; koffertløpere og racere, skiløpere, fotball- eller håndballspillere. Så dere innslaget med Trine Haltvik på TV forleden? Hun var opptatt av at unge håndballspillere på høyt nivå har for dårlig kondisjon, og burde ta seg noen løpeturer i ny og ne. Det samme sier jeg ofte til unge fotball-, håndball- og basketballspillere, som jeg omgås en del – og til dels har i huset.
Omtrent de samme tonene fikk jeg for øvrig høre her forleden dag, mens jeg drev og laget det redaksjonelle innholdet til programmet for kvinnenes cupfinale i fotball på Bislett 10.november – der det ene laget jo har en rindaling på trenerbenken. Morsomt å treffe igjen Eli, selv om det dessverre ikke ble tid til å snakke verken om trening eller gamle minne fra hjembygda, denne gang.
Det jeg imidlertid sikter til ovenfor, hørte jeg fra Peter Tubaas – en som løper både lenger, oftere og fortere enn meg. Han er dessuten ansvarlig for hjemmesiden til Asker Fotball Kvinner, i tillegg til at han jobber som fotograf, og derfor var i Kina under fotball-VM. Etter VM-exiten ble jo dette temaet brakt på banen, av landslagssjefen sjøl – ironisk nok en stilling mange for et par år siden trodde at nettopp Eli ville få. Bjarne Berntsen har sagt og gjort flere ting i det siste som jeg skal la være å kommentere eller komme inn på her, og selvfølgelig er jeg enig med jentene når de hevder at det de først og fremst mangler er verktøyet - ferdighetene som de skal benytte for å få gjort jobben ute på banen; teknikken, mottakene, pasningene, vendingene, fintene, skuddene…
Men samtidig er jeg overbevist om at de aller fleste, også av de norske fotballjentene, ville hatt godt av en rooolig løpetur en gang eller to i uka, både for å restituere seg og for å forbedre sin aerobe grunnkondisjon. Da ville alt annet bli litt lettere. Akkurat det samme hevder herr Tubaas, blant annet etter å ha sett VM, og ikke minst på bakgrunn av en del løpeturer sammen med Asker-jentene (nei, jeg tror ikke Eli var med og løp!). Jentene er slitne etter en kilometer eller to, hevder han. Da er det jo over 60 igjen til de er på koffertløperens nivå…
 
Støpselet var dratt ut
Totalt sett var Bergen Ultra en fin og positiv opplevelse, det føles gjerne slik når en når sine mål. For meg var det i tillegg en stor bonus at jeg kjørte bil til og fra, vel hundre mil. Opp fredag kveld, overnatting på Voss, videre til Bergen lørdag formiddag og hjem igjen etter løpeturen. Var hjem mellom tre og fire om natta. En utmerket måte å slappe av på…
Men at løypa var lett, slik det var blitt reklamert med, det er jeg uenig i. Vi løp stort sett langs en gang- og sykkelsti, og jeg telte åtte kneiker på 20-30 meter i forbindelse med underganger og lignende – hver vei. Et par av disse var nok over femti meter, i tillegg til et par andre stigninger som merkes. Ikke store, men når det skal løpes seks runder, skulle dette bli … åtte ganger to ganger seks runder, totalt noe i nærheten av 96 kneiker. Dette utgjør mange høydemeter, og er kanskje grunnen til at man ikke har fått utarbeidet noen høydeprofil for løypa...?
Men sjøl om jeg var fornøyd med egen innsats, og enkelte løpere var i mål på timesvis etter meg, fikk jeg etter løpet erfare at det nok hadde gått for smått likevel. Arrangørene hadde i forkant gått offensivt ut og blant annet lokket med nystekte vafler til samtlige deltakere, stekt og servert i klubbhuset. Da jeg sent på ettermiddagen entret klubblokalet på støle og skjelvende ben, gikk praten livlig om Brann, Branns kamp mot Aalesund og Brann-festen i byen senere på kvelden. Støpselet var dratt ut, vaffeljernet var for lengst rengjort og pakket vekk, det var slutt på alt salg av forfriskninger – og jeg måtte til slutt sjøl spørre om det var mulig å få en deltakerpremie.
Da innså jeg at jeg nok løper for sakte. Trøsten får være at jeg i alle fall løper ganske langt.
 
26.10.2007
mvh
Henne